Ina, Anne-Britt og meg(Hanne) var tre dykkere som klarte å fullføre det mye-omsnakket-dykkerkurset. Anne-Britt har skrevet et fantastisk godt sammendrag av den dramatiske dommedagen.
Værsegod Anne-Britt:
Dag tre gikk nå sin gang den også – ingen druknet og været var til og med fint! Jeg fikk byttet min altfor tighte tørrdrakt til en som var litt større. Det var en fantastisk følelse å kunne rette ut tærne i den nye drakta. Faktisk så fantastisk at det ikke gjorde meg noenting at jeg egentlig stappet føttene oppi to støvler fulle med vann.
Den fjerde dagen var dommedag for oss – vi skulle ta de to siste dykkene uten instruktører, planlegge alt selv og forhåpentligvis bestå og få den omstridte lappen. Det var vel mildt sagt en redusert gjeng som møtte opp til dommedag, både i form og antall. Vi startet som en gjeng på 19, og vi var seks som kom til finaledykkinga. Sprengte trommehinner, dødsangst, sinne og blødende ører gjorde sitt til at vi ble så få.
Omstendighetene for dommedag var perfekte, – det pøsregnet og tordnet. Det var litt surt å se på glisende instruktører i tørre klær stå og le av oss mens vi dro på oss klissvåte tørrdrakter. Vi på vår side ville fortest mulig ut i vannet og bli ferdige med skvipet.
Vi var tre buddies i buddy-paret vårt og vi planla to helt perfekte dykk, som begge skulle gå rundt det lille neset. Dette for at vi skulle greie å finne fram, bare følge veggen liksom. Hurra så enkelt. Vi regnet ut metningsgrupper og alt mulig og var så fornøyde atte, da vi stampet ut i vannet.
Vi gjorde alt etter boka og skulle begynne nedstiginga (nedsynking? Dykkevokabularet mitt er ikke i toppform). Det jeg hadde håpet ikke skulle skje måtte så klart skje. Overkroppen min sank, mens føttene mine ble igjen på overflaten. Så der hang jeg opp-ned i sjøen og presset ut så mye luft som overhodet mulig av vesten. Ingenting skjedde. Det så utrolig dumt ut sett nedenifra, og jeg kan forestille meg at det så minst like dumt ut fra land. To kavende føtter på overflaten som desperat prøver å synke. Jeg kavet meg opp igjen og hørte instruktørene gapskratte. Ahh, godt med litt selvtillit sånn til å begynne med ja. Vi forsøkte en gang til, og buddiene mine dro meg ned til slutt. Jeg spratt raskt opp igjen så snart de slapp meg, så det endte opp med at de stappet stein i vesten min. Den typen improvisasjon funket genialt, og endelig holdt jeg meg under overflaten. Deretter koste vi oss rundt sjøen, og var vel litt desorienterte. Da vi kom opp igjen (og en liten stund hadde panikk fordi vi trodde den ene buddien hadde druknet eller noe sånt fælt) så vi at vi hadde bommet pinlig mye med navigeringa vår. Vi lå jo nesten ute på åpent hav kunne det føles som.
De snille, søte instruktørene våre lo da også så klart. Jeg skjønner godt hvorfor de gjør det de gjør, jeg skulle også gjerne hatt en jobb der jeg kunne gjort narr av talentløse idioter som fortjener det. Heldigvis var det fullt tillatt å være like frekk tilbake.
Det andre dykket foregikk i mørket, og takket være mer bly sank jeg perfekt denne gangen. Vi var kanskje litt bekymret for mørkedykkinga på forhånd, men det var det ingen grunn til. Det var ubeskrivelig herlig å svømme rundt med disse lyktene og lyse på alle slags rare skapninger. Vi holdt oss litt i ro denne gangen og chillet en del på bunnen, i mørke og lysstråler.
Mørkedykkinga var absolutt hele kursets høydepunkt. Å stige opp til overflaten for så å ligge og flyte på ryggen og beundre stjerner og utsikt mens man samlet pusten var et flott øyeblikk. Akkurat da brydde jeg meg ikke en døyt om jeg hadde bestått eller ikke, jeg visste bare at alt strevet så absolutt var verd den siste opplevelsen. Det var, og er fremdeles ikke tvil om at dette skulle jeg fortsette med.
Endelig hadde instruktørene også blitt litt våte, noen av de hadde rotet seg kraftig bort i sjøen, mens andre hadde stått i regnet og ventet på oss. De sa ingenting om hvorvidt vi hadde bestått eller ikke, men så spurte vi ikke heller. Senere fortalte Kåre (som ikke heter Kåre i det hele tatt) at så lenge man overlevde disse dykkene ville man bestå. Javelja, fint å vite.
Så siden ingen døde den kvelden er vi nå altså seks lykkelige (?) personer som overlevde dommedag. En stund lurte jeg på om alt strevet og slaveriet var verdt en sånn papirlapp, men som sagt, etter mørkedykkinga var det ikke tvil. Så nå skal jeg bare gå rundt og vente på å bli rik sånn at jeg kan fortsette å dykke med disse frekke, onde, slemme instruktørene man på et sært vis likevel greide å bli glad i. Dykking er ikke akkurat en billig sport til å begynne med, men jeg betaler gladelig hundrevis av kroner for å kunne oppleve det samme igjen.
wolla den weldedige 